Recently in Thailand Category

Above is a mosaic I created of Prime Minister Abhisit of Thailand. Just click the image to get the full 3424x2284 picture, approx 5.3 MB.

The making of

The original main image was manipulated slightly with Sumo Paint. Mainly color adjustments.

The mosaic was created using AndreaMosaic.

The tiles was downloaded from flickr using Bulkr. I searched for photos using the terms "redshirts bangkok". I searched for pictures that are licensed to modify or build upon. 1143 pictures was downloaded.

The Gimp was used for some final touches.

Contributors

I guess none of the photographers know I have used their pictures. Anyways, here are the people who owns the photos I downloaded to make the final mosaic. All was distributed under a Creative Commons Licence.

Main Photo

The picture of Abhisit was photographed by Sebastian Derungs.

Photos used as tiles

Pictures from the following photographers might have been included in the mosaic:

adaptorplug, al_dekleine, Amphis d'@illeurs, Anduze traveller, ayerscolleen, barryprice, brett marlow, Fredrik Thommesen, frisse82, gerrypopplestone, gordon.b.anderson, holygadzooks, isriya, izumiflowers, Jeff_Black, Karsoe, Kate Raynes-Goldie, K.rol2007, LightOnDude, macgeek800, Mike_alive, O city city, Oliver J. Fall, photodia, plasmastik, plynoi, Prachatai, Ratchaprasong, reallocalcelebrity, Sailing "Footprints: Real to Reel" (Ronn ashore), Shàoshao, singha narak, suttonhoo, Timo Kozlowski, Tom Spender, veer66 and wilth

Thanks for sharing your work!

The roadmap presented by Prime Minister Abhisit seems to be accepted as the only viable way to reconciliation in Thailand, but is it really?

Well, this is the way I see it.

Du har muligens fått med deg at utenlandske medier får gjennomgå i Thailand om dagen. Spesielt har CNN fått skikkelig pepper pga. sin påståtte partiske rapportering.

Siste skudd på stammen er en tegneseriestripe i The Nation. Jeg fant den via Jon Russel som forøvrig skriver et noe krast tilsvar.

Fordi det er en tegneseriestripe og jeg nettopp har lest om gullfisk, fikk jeg lyst til å lage min egen tegning om hvordan jeg opplever thailandske medier. Kanskje ikke helt av samme kvalitet og kaliber som tegneren til The Nation, men artig å lage allikevel.

PS: Gullfiskfakta fant jeg på Wikipedia.

Idag feirer Norge sin uavhengighet. Siden den norske grunnloven ble signert på Eidsvoll i 1814 er denne dagen blitt feiret. Ikke bare vår frihet som nasjon, 17. mai er også en hyllest til det frie og inkluderende samfunnet Norge har blitt.

Det er ikke bare i Norge 17. mai her historisk betydning. Det har den også i Thailand. På denne dagen i 1992 startet det som nå går under betegnelsen Black May). Situasjonen og bakgrunnen den gangen var noe ulik, men klare paralleller til dagens protester kan dras. Massedemonstrasjoner mot den sittende regjeringen, militær intervensjon og eskalerende voldsbruk. Kongen i Thailand grep til slutt inn og satt en stopper for konflikten.

En tolkning av navnet Thailand er de fries land eller land of the free. Så siden vi i Norge feirer vår frihet i dag, synes jeg det kan være betimelig å se på hvor fritt Thailand egentlig er? Også sett i lys av den historiske betydningen dagen har i Thailand og de pågående opptøyene.

Hvordan kan frihet måles?

Freedom House publiserer hvert år en undersøkelse over graden av frihet. Studien dekker 193 land og inneholder graden av politisk frihet og sivile rettigheter. Snittet av disse, på en skala fra 1 til 10 der 1 er best, brukes ofte som mål for frihet. For Thailand ser denne slik ut:

Merk 1 Grafen må leses opp-ned, siden 1 er best så indikerer toppene de årene som Thailand kom dårlig ut. Til sammenligning så ligger Norge i samme periode med en verdi på 1, dvs så bra det går an å bli.

Merk 2 Freedom House har blitt kritisert for denne målingen og den kan egentlig ikke sammenlignes over tid, men jeg gjør det likevel.

Det interessante med tidsserier er å se på endringer. I dette tilfellet når jeg ser klare topper og bunner. Hva var det som forårsaket disse? Hvorfor skjedde endringene?

De årstallene som jeg legger merke til er:

1. 1973 - slutten på militærstyre og absolutt monarki. Forandringen kom etter protester og studentopprør. Militære styrker ble benyttet mor demonstrantene.

2. 1976 - Militære blir benyttet for å slå ned studentopptøyer. Kupp og gjeninnføring av militært styre.

3. 1991 - Nok et kupp. Bloody May kom som en protest på dette styret.

4. 2006 - Det til nå siste militærkuppet i Thailand.

Litt overforenklet så kan jeg kanskje si at det mest forstyrrende og ødeleggende elementet for Thailand og utviklingen av demokratiet der, er landets militære. Det ser ut som om de har for vane å ta makten hver gang landet beveger seg i en retning de ikke liker.

Hvis du leser historien så kan du også se at Thailand har for vane å slå ned på sivil motstand ved hjelp av militære styrker. En inngripen som har vært nådeløs og brutal. Noe å tenke på når nyhetene fra protestene i Bangkok ruller over skjermen og mennesker blir drept i gatene. En kamp om makten i et skjørt demokrati langt borte, mens vi veier flaggene og feirer vår egen frihet.

Hva bruker vi egentlig tiden var til? Jeg regner med at du har ganske god peiling på hva du selv gjør gjennom et døgn, men hva hvis vi sammenstiller hva alle sammen gjør og plasserer det inn i en tidsramme på 24 timer? Både i Thailand og Norge lages det slike tidsbrukstatistikker som gjør nettopp det. Da kan det være morsomt å se om det er noen tydelige forskjeller mellom landene.

I Norge er det Statistisk sentralbyrå som undersøker dette. I Thailand er det The National Statistical Office of Thailand.

Så la meg bruke dette til å utfordre min egnen oppfattelse av Thailand. Jeg har alltid hatt en fordom om at thailendere er arbeidsomme, bruker mye tid til å spise, sove og se på TV. Er dette noe som kan bekreftes eller er det bare i mitt hode det er slik?

Fordom 1: thailendere er arbeidsomme

I Thailand bruker man 10 timer på arbeidet, mens i Norge er tilsvarende tall 8.63.

Fordom 2: thailendere spiser ofte

I Thailand bruker man 1.4 timer på måltider hver dag, mens i Norge bruker vi 1.05 timer.

Fordom 3: thailendere sover når som helst

I Thailand soves det i snitt 8.8 timer, mens i Norge brukes 8.08 timer til søvn.

Fordom 4: thailendere ser mye TV

I Thailand ser man på TV i 2.9 timer hver dag mot 2.12 timer i Norge.

Oppsummering

Mine fordommer ser ikke ut til å være helt på viddene. Thailendere ser ut til burke mer tid på å jobbe, sove, spise og se på TV. Forskjellene er riktignok ikke like store i alle tilfeller, så man kan jo kanskje si at mine stereotyper kan være overdrevet.

Digresjon

Man kan dessuten lære noe av å se på hva som måles. Thai statistikken har blant annet et mål for å ikke gjøre noenting (Doing nothing). Dette gjøres 1.17 timer per dag. Som sagt tidligere, er det kun de som gjør denne aktiviteten - selv om dette er en aldri så liten selvmotsigelse - som blir målt. Altså, kan jeg ikke påstå at alle thailendere gjør ingenting hver dag, men tallet viser at de som gjør ingenting gjør det lenge. Jeg antar derfor at de er virkelig flinke til dette - å gjøre ingenting.

Ikke rart jeg føler meg avslappet i Thailand.

Igår kveld smalt det igjen. Flere bomber gikk av i Silom distriktet i Bangkok. Mange drepte og mange sårede, nok en tragisk kveld i Bangkok.

Norske medier er raske til å rapportere fra hendelsen. Dessverre mistenker jeg at det er NTB som står synspunktene til de store mediehusene, for både i VG og Dagbladet kan jeg lese følgende sitat:

M79-granatene har en rekkevidde på 400 meter og ble skutt fra plassen der rødskjortene holder til, sier Suthep.

Altså gjengis den offisielle forklaringen til myndighetene i Thailand. Litt rart, for de norske avisene burde vite at pressen er sensurert i Thailand og jeg synes at man burde undersøke littegranne selv.

Det har jeg gjort, for jeg syntes ikke det høres troverdig ut at rødskjortene skal ha brukt M-79 fra Lumpini parken. For meg som ikke er på stedet er det litt vanskelig å finne ut nøyaktig hvor eksplosjonene fant sted, men i Bangkok Post fant jeg et røft kart som viser 4 av dem. Dette plottet jeg raskt inn i et Google-kart, fyrte opp Google Earth og la inn den effektive rekkevidden på 350 meter som en M-79 har.

Resultatet kan du laste ned som kml slik at du kan studere det selv.

For meg, selv om Limpini teoretisk sett er innen rekkevidde, ser det ut som om granatangrepet ikke kan ha kommet fra rødskjortene. I alle fall ikke alle av dem. Bygninger, mennesker, biler osv ville ha hindret sikten såpass mye at det i praksis ikke er mulig å nå treffpunktene fra parken.

Jeg vil hevde at informasjonen fra thailandske myndigheter er feil og mangelfull. Den er ikke til å stole på. Synd at norske medier gjengir den ukritisk.

Hva tror du? Er jeg på villspor?

Hvis du kjenner til litt av Thailands historie og Koh Samui sin spesielt, så vet du kanskje at Thailandsbukta engang var tilholdssted for den mest kjente piraten gjennom tidene, nemlig den beryktede บิลสีดำ (Biilsiidam).

På 1500-tallet nærmest eide Biilsiidaam dette farvannet. Her herjet han og hans menn nådeløst rundt på jakt etter rikdommer - eller เกลืออาหาร, อาหารหวาน, เงิน og ทอง som sagnet presiserer. Det stedet som var hans tilholdssted og hvor han gjemte skattene sine, var nettopp på Koh Samui.

Vi - Klan J - var så heldige å besøke denne øya for noen dager siden. Siden vi var godt kjent med sagnet og fortellingene om denne grusomme piraten, var vi opprømte over at vi endelig kunne ha sjansen til å finne en og annen juvel. Med stor iver satte vi derfor igang med å lokalisere en.

Den første erfaringen vi gjorde, var at lokalbefolkningen nektet å snakke med oss når vi nevnte Biilsiidam. De bleknet og frykten lyste i øynene deres. De hastet vekk fra oss. Sjørøverens grusomheter hadde tydelig satt type sår i sjelen på øyboerne. 500 år etter hans død, hadde han fortsatt stor makt over dem.

Ryktene om at vi lette etter piratskatten må ha spredt seg som aske fra en vulkan, for allerede på dag nummer to ble vi kontakten av en enøyd, krokrygget mann. Etter en kort samtale der noen papirlapper på mystisk hvis flyttet seg fra min lomme over i hans, kunne han fortelle at han var historiens beskytter. En oppgave som hadde gått fra far til sønn i generasjoner, slik at de aldri skulle glemme det uhyrlige som pågikk for så lenge siden. Han tok av seg skjorten for å vise sin arv. Kroppen var dekket av tatoveringer. Symboler og figurer over piratenes ondskap.

Dette var historien tegningene fortalte: alle innbyggerne på øya var etterkommere etter Biilsiidam og hans menn. Da piratene slo seg ned på øya, var det første de gjorde å kvitte seg med den mannlige delen av befolkningen og forhekse kvinnene ved å henge amuletter med trolldom risset inn i seg. Denne forbannelsen sitter i den gang i dag, slik at alle kvinner er velvillig innstilt selv mot den mest usympatiske mann, og menn har en trang til å røve fra fremmede som besøker øya.

Til slutt pekte han på en liten tegning plasser rett over navlen. Dette var det vi lette etter - et kart. Vi fikk ikke lov til å avfotografere det, siden trolldommen i tatoveringene var så kraftig at den kunne springe inn i fotografiet. Etter at mannen hadde forlatt oss, skisset vi ned det vi husket av skattekartet.

Vi satt oss raskt ned med et turistkart for å finne ut hvor dette kunne være. Det tok oss ikke mange minuttene å finne det ut, og det tok enda kortere tid for oss å legge i vei mot målet - en liten høyde nord-øst på Koh Samui, kun 4 km unna.

Heldigvis er infrastrukturen på øya god, og istedenfor å hugge oss gjennom jungel og sloss mot dødelige slanger, kunne vi spasere langs asfalterte veier. Selv om alt så lysende ut, fikk vi fort et problem. Varmen. Sola stakk. Svetten silte. Kreftene forsvant fortere enn et hus i en elv av rennende lava. Slutten på Klan J syntes i horisonten, ridende på en svart hest. Ville vi virkelig ikke nå vårt mål?

Hesten kom nærmere og nærmere. Den gav fra seg de merkeligste snøft. Rytteren hevet hodet. Røsten runget. "TAXI?"

Vi var reddet!

Nå som vi hadde anskaffet transport, nærmet vi oss høyden med rekordfart - og ikke minst, med sval luft i ansiktet.

Helt fram ville ikke vår moped-taxi gjøre. Uansett hvor mye vi forsøkte. Var han virkelig så redd? Nei. Det var for bratt. Motoren klarte ikke vekten av oss. Err. Meg. Han bare pekte på magen min , smilte og ristet på hodet. Ja, ja, vi skulle vel klare den siste biten på egenhånd.

Etter en tur som er noe uklar på grunn av svettetåke, nådde vi til slutt toppen. Og hva fant vi? Palmelunden som så tydelig var avtegnet på kartet? Neida. Et tempel. De hadde bygd et tempel oppe på vår skatt? Oppe på vår kosssteligssste. Det rev i sjelen. Om vi så måtte rive det ned sten for sten så skulle vi finne den.

Det var da Lille P dro meg i armen og pekte mot toalettet. På do nå? Nå? Vi var jo så nær! Hun ristet på hodet og pekte igjen. Og der, på stien så vi den. Skatten. Målet var nådd. Den var vår! Endelig!

Forsiktig åpnet vi lokket. Innholdet i GC21EW5 lyste mot oss.

Målet var nådd.

Oppdrag utført.

Så hvis du noen gang besøker Koh Samui, tenk over denne historien og hva du kan finne. Øya er et skatteparadis.

Da jeg gikk nedover gaten i Nong Khae for noen timer siden, kom den opp bak meg. Rånerbilen. Høy musikk, svartlakkert, førerens hår var like blankt som de kromede felgene, vinduene rullet ned med hvilende armer stikkende ut - beskrivelsen kunne vært hentet fra en hvilken som helst by i Østfold, men dette var Thailand.

Da slo det meg plutselig, mens svetten silte nedover ryggen, at ordet råning selvfølgelig har sitt opphav fra Thailand. Det er jo innlysende!

Bevisrekken er rett fram. Et av de første ordene jeg lærte meg i dette landet er ร้อน. Kryptisk? Slettes ikke. ร (ro ruea) uttalses r, อ (sara o) uttales å og น (no nu) - du gjetter det aldri - uttales n. Og hva har vi da? Jo, rån. Og ร้อน (rån) betyr varm/het.

Da er det jo bare å dra parallellen til hete biler, hete jenter kule kiser. For som vi vet er råning en aktivitet som er på sitt beste når været er pent og det er hett ute.

Q.E.D.

Å råne er et ord som er hentet fra thai og har ingen ting med griser å gjøre.

Dagens åpenbaring - eller bare solen som spilte meg et puss?

Så er vi tilbake igjen i Nong Khae. Det meste er som før. Ikke mange forandringer, men noen få er det jo.

Den første jeg la merke til når jeg ankom var et nytt kjøpesenter. Vel, det er nok å ta i når jeg kaller det senter, en stor butikk er nok nærmere sannheten. Lotus har bygd og startet opp rett ved innkjørselen til byen. Ny vei til denne butikken er også på plass. Det er et fint tilskudd synes jeg, de har et godt vareutvalg og ligger i gangavstand for oss - les: for meg; jeg er den eneste som benytter føttene som transportmiddel her.

Det andre jeg la merke til er et nytt, stort bygg, plassert på tomten til restauranten som forsvant. Ikke helt uventet, det er jo en flott beliggenhet. Det er ikke noe særlig aktivitet der - ser ganske så tomt ut foreløpig.

Ellers av "bygdenytt" kan jeg melde at Nong Khae nå har fått en fortauskafe - en vogn der det selges bl.a. cappuccino og caffè latte som kan nytes ved veikanten. Drikken blir servert varm eller kald. Hva mer kan man ønske seg.

Det er vel det som er verdt å rapportere herfra. Mens Bangkok står i flammer, går livet sin helt vante, trivielle og forutsigbare gang her - kun fattige 100 km fra begivenhetenes sentrum.

En blogg som jeg følger er Information Is Beautiful. Den kom nettopp ut med en artikkel med tittelen war games der verdens forsvarsbudsjett blir sammenlignet. I tillegg ble det lenket til datakilden.

Hverken Norge eller Thailand ble nevnt i artikkelen, så jeg tenkte at jeg skulle ta en liten sammenligning selv - dog uten slike flotte grafiske elementer du finner i referanseartikkelen.

Militærbudsjett

Både Thailand og Norge bruker omtrent samme beløp til det militære, Norge litt mer faktisk til tross for at det er et mindre land befolkningsmessig sett. Beløpene er henholdsvis 4 180 000 og 4 830 000.

At Norge bruker mye mer penger enn Thailand per innbygger sier seg selv, men i forhold til BNP ser det hele annerledes ut.

Tropper

Antallet soldater sier noe om forsvarsevnen og angrepstyrken til et land. Her ligger Thailand langt over Norge med 306 600 tropper mot 19 100, men sett i sammenheng med befolkningstallet blir ikke avstanden så stor.

Figuren over viser kun aktive tropper/soldater. Tar vi med reservister og lignende - noe som muligens sier om landet er innstilt på forsvarskamp - blir bildet ganske annerledes.

Sluttkommentar

Jeg tror neppe det er sannsynlig med en konflikt mellom Norge og Thailand, men med tanke på militærets posisjon i Thailand og at Norge som framstår som Fredens Land, synes jeg sammenligningen er interessant.